1. Sykdomslidelse
Manien er slitsom fysisk og psykisk der en tristhet og sårbarhet ligger og vaker under det positive ytre. Personen får ikke ro og verden kan oppleves som svært vanskelig og fraksjonert. Følelser og opplevelser av kaos kan oppstå. Personen blir sliten av å hele tiden holde de underliggende depressive akspektene i sjakk ved hjelp av overaktivitet.
Noen kan reagere med lettelse og forbauselse dersom de blir spurt om de egentlig føler seg litt trist og deprimert. Hummelvoll spør om dette kan ha med en følelse av å bli sett og forstått?
Det faktum at andre personer opplever den som er rammet som syk, er vanskelig å fatte for en som opplever en manisk tilstand. De føler seg jo i tidenes beste form på det bevisste plan. Man kan si at tankene kan leve sitt eget liv og personen på en måte henger på slep, mens man føler seg fanget i en slags forvirrende impulsivitet.
Gjennom samtaler med pasienter og sykepleiere i psykiatrien kommer det frem 4 hovedaspekter med mani som lidelse, gjengitt i Hummelvoll sin «helt, ikke stykkevis og delt».
2. Eksistensiell lidelse
En manisk person kan oppleve en slags forelskelse i livet med dets høyder og dybder. Samtidig føles en underliggende tristhet som ofte er knyttet opp mot brutte forhåpninger i et liv som ikke ble slik som ønsket.
Den maniske kan plages av mange frustrerende tanker, som for eksempel tanker om de kan få barn eller ikke. Kan barnet få de samme plagene som dem selv og kan barna bli skadet av medikamentene som personen bruker?
Det er vanskelig for andre å forstå den maniske sin indre kamp, med et følelsesliv som i perioder er ute av kontroll. Det kan eksistere frykt for å ikke bli sett eller hørt, og ikke bli tatt på alvor. Man kan oppleve dette som en brist i bekreftelsen på det å være menneske.
En slik opplevelse av brist kan være nærliggende for maniske personer dersom de ikke blir møtt med respekt og føler at de blir tatt på alvor og at de blir sett. Ettertanker etter manisk selveksponering kan føre til sosial tilbaketrekning og isolasjon som konsekvens av sosial stigmatisering.
En opplevelse av maktesløshet kan inntreffe når personen innser at han ikke har/og har hatt kontroll over egne følelser og handlinger som er frembrakt av sykdommen.
3. Pleie- og behandlingslidelse
Det kan oppleves lidelse i relasjonen mellom pasient og sykepleier, ofte med grunnlag i mangelen på en virkelig relasjon. Relasjonen til sykepleier kan oppleves uverdig, ikke- delende og kjærlighetsløs.
Behandlingslidelsen kan komme som følge av at autonomi (selvstendighet) angripes gjennom skjerming, grensesetting og tvangsbehandling og at følelser fratas og bivirkninger påføres gjennom medikamentell behandling.
Det er svært viktig at sykepleieren er opptatt av personens reaksjoner på sykdommen, og ikke kun fokuserer på «medisinsk sykelighet» og medikamentell behandling. Dette vil kunne hjelpe personen å bearbeide sykdommens konsekvenser i dagliglivet.
4. Sosial lidelse
Sosial lidelse relateres til en redusert mulighet for deltakelse i samfunnet, og reaksjoner fra samfunn og folk på sykdommens uttrykk i offentligheten.
Den sosiale lidelsen har sammenheng med at man kan oppleve tap av sosiale roller, jobb, status, meningsfulle oppgaver -eller fattigdom, utstøting stigmatisering, ensomhet, isolasjon og mange andre ting.
Den sosiale lidelsen knyttes opp mot den eksistensielle. For en person som har opplevd mani vil den sosiale lidelsen kunne oppstå i etterkant av en manisk periode. Det kan da oppstå tvil om egne evner og egenverdi som en følge av at man husker hva man har gjort i den maniske fasen. Å bli konfrontert med atferd i ettertid av manisk fase kan være svært tøft og lede til depresjon og selvmord.
Personen sliter ofte med å komme seg igjennom denne perioden fordi han er redd for at omgivelsenes syn på ham nå er preget av hans handlinger som ble utført i den maniske fasen (blamerende oppførsel som han ikke ville gjort i frisk tilstand).
