Salutogenese handler om å se og behandle hele personen og ikke kun symptomet, eller den synlig «syke» delen. Salutogenese retter fokus mot hva det er som gjør at mennesker opprettholder god helse på tross av sykdom og plager. Tradisjonelt har vi i helsevesenet hatt det vi kaller et patogent fokus (sykdomsfokus).
Da fokuserer man på symptomet, eller diagnosen, og gir spesifikk behandling for det spesifikke problemet. Vi er med andre ord fokusert på en «kur» for diagnosen. Før vi går videre, la oss illustrere med et eksempel fra virkeligheten:
Mannen med kneskaden
En eldre pasient var innlagt på grunn av en alvorlig og komplisert skade i et kne. Den eldre pasienten ble raskt diagnostisert og behandlet. Han ble så utskrevet, men det tok ikke lang tid før han igjen ble innlagt.
En medisinstudent fanget da opp, nærmest ved en tilfeldighet, at den eldre mannen nylig hadde blitt enkemann og flyttet til en fremmed by der han verken hadde bekjente eller familie. Han hadde svært lav inntekt og bodde i fjerde etasje i en blokk uten heis.
Problemet med kneet var alvorlig nok, og årsak til innleggelse denne gangen. Senere ble han gjerne innlagt for feilernæring, lungebetennelse, depresjon eller selvmordsforsøk.
Dersom vi ikke ser hele mennesket og søker å undersøke hele deres historie og livssituasjon, men heller avgrenser oss til et snevert fokus, vil vi gjøre det umulig å gi helhetlig og god helsefremmende helsehjelp.
Historien over kommer fra Cassells analyse av medisinske årsakssammenhenger (1979), og er gjengitt i Antonovsky`s bok «Helsens Mysterium». Antonovsky er som mange vet mannen bak Salutogenese. Den eldre herren ble ved første innleggelse behandlet for et dårlig kne (kneet på rom 407). Kunne neste innleggelse vært unngått med bedre kartlegging?
Antonovsky sin teori om salutogenese handler om å se helse på et kontinuum og ikke som en dikotomi.
Dikotomi og salutogenese
Det tradisjonelle medisinske perspektivet på helse er altså et sykdomsorientert, patogent fokus. Dette vil si at vi først og fremst ser sykdom, og fokuserer på hvordan vi kan forhindre denne, eller reparere skaden når den først har oppstått. I dette tilfellet et skadet kne.
Det motsatte av sykdomsperspektivet er helseperspektivet. Da er vi opptatt av hvordan vi kan holde mennesker friske ved å se på helsefremmende faktorer.
Dikotomi betyr at noe er delt i to, noe som vanligvis står i motsetning til hverandre. De to sidene av dikotomien i denne sammenheng er det patogene perspektiv (sykdomsfokus) og det helsefremmende perspektiv (hva gir god helse).
Helsefremming eller sykdomskur?
De som støtter det helsefremmende perspektivet vil spørre seg hva det er som holder pasienten frisk, ikke hva som forhinder det å bli sykt. Er ikke dette det samme, spør du deg? Nei, ikke nødvendigvis. God helse betyr ikke nødvendigvis fravær av sykdomssymptomer. Du kan ha et dårlig liv selv om du ikke har diagnoser eller direkte sykdommer. På den annen side er det også mulig å leve et godt liv selv om man har sykdom og plager.
I debatter rundt dette tema ser vi gjerne at det dukker opp to grupper:
- Gruppen som støtter sykdomsperspektivet
- Gruppen som støtter helseperspektivet.
Antonovsky støtter det økende fokuset på helsefremmende perspektiv, men mente begge disse perspektivene har et grunnleggende problem, nemlig at vi setter mennesker i bås, som friske eller syke. Dikotomien er et problem. Han snakker isteden om at vi bør se på helse som et kontinuum med helse i den ene enden og uhelse i den andre. På denne måten blir både helsefremmende og sykdomsfremkallende faktorer tatt hensyn til.
Hva er et Kontinuum
Uhelse————————————————Helse
Vi er alle døende. Så lenge vi lever er vi i en eller annen forstand friske. Salutogenese sier oss at vi istedet for å spørre oss om personen er frisk eller syk, bør spørre oss om hvor på kontinuumet mellom helse og uhelse hver enkelt befinner seg. En pasient er ikke nødvendigvis i båsen «frisk» eller «syk». Uttrykket «pasient» har heller ingen plass i salutogenese. Fra et salutogenesisk perspektiv snakker vi om personer.
Salutogenese handler om å se hele mennesket, inkludert hans livssituasjon.
Hvordan hjelpe en person utifra et salutogent perspektiv?
For å gi god helsehjelp vil det være nyttig å undersøke personen grundig med tanke på hele hennes livssituasjon og historie. Man tar selvsagt hensyn til en kneskade, eller en diagnose, men man behandler ikke bare det vonde kneet eller bare diagnosen. Mennesket er ikke diagnosen eller kneet.
Den eldre herren over hadde kanskje behov for oppfølging psykologisk, leilighet med heis, eller i første etasje, omsorg og familie rundt seg. Han var kanskje i sorg og hadde muligens andre traumer han burde få snakket om. Om alt dette var blitt tatt hensyn til så hadde han kanskje ikke blitt innlagt gang etter gang og et vondt kne hadde blitt litt lettere å leve med. Hans helse hadde totalt sett blitt bedre, han hadde beveget seg mot helseenden av kontinuumet, selv om kneet skrantet.
Noen spørsmål man kan stille for å kartlegge en persons situasjon
- Hvor på en skala mellom 0- 100 befinner du deg velværemessig? Om personen svarer la oss si 50, kan vi spørre:
- Hva er det som gjør at du ikke svarer 40? Da vil vi finne ut av hva som er viktig for personen og som bidrar til god helse. Videre kan vi spørre:
- Hva skal til for at du skal bevege deg opp mot 60-70? Da vil personen belyse hva han trenger for å få en bedre livskvalitet.
Hvor på kontinuumet befinner din pasient seg? Hvordan kan du bidra til å bevege pasienten mot helseenden på kontiuumet?
For å besvare dette må vi se hele mennesket.
Opplevelse av sammenheng
En viktig del av salutogenesen er opplevelse av sammenheng. Det er dette mange tenker på når de tenker på salutogenese. Det kan du lese om på neste side.
===>>> Neste side: Salutogenese og opplevelse av sammenheng (OAS)
Kilder:
Antonovsky – Helsens mysterium (2014). Kap 1.
www.napha.no
