Cecilie fikk fem barn etter kostomlegging

Dette er historien til en av våre følgere, Cecilie Kongevold. Takk for at du deler din historie, Cecilie.

Mitt navn er Cecilie Kongevold, 41 år. Jeg ønsker å dele min historie for å gi andre håp og motivasjon til å gjøre det samme. Vi er mange på søken etter det som gir oss god helse. Det rette svaret for meg er et holistisk syn på helse, der man ser på menneske i en mer helhetlig sammenheng. «Quick fix» og symptombehandling er ofte kortvarig.

Fikk beskjed om at graviditet ville bli vanskelig

Jeg er utdannet Helsesykepleier, og har en Bachelor i Ernæring. Min reise med det som startet med lavkarbo går helt tilbake til 2007, da jeg fikk beskjed om at det kom til å bli vanskelig for meg å bli gravid. Den beskjeden er vond å få.

Jeg jobbet da i London, og gjennom tilfeldigheter kom jeg over en Osteopat i Harley street. Kanskje en av de dyreste, men det har jeg ikke angret på for har i dag den nette sum av 5 barn.

Denne Osteopaten forklarte kort hvordan maten vi spiser henger sammen med hormonell balanse både for menn og kvinner, og dermed også syklus. Jeg leste det jeg kunne komme over, samtidig som jeg endret mitt kosthold til lavkarbo. 2 måneder sendere var jeg gravid.

Kostrådene fungerte ikke

Min frustrasjon overfor lite informasjon om denne sammenheng, og matens betydning gjorde at jeg tok ernæringsutdannelse. Det skulle vise seg å bli utfordrende fordi det jeg ble lært, stemte ikke overens med egen erfaring. Gang på gang prøve jeg å leve etter Helsedirektoratet sine råd, men hver gang kostet det meg kroppen min mye.

Da boken til Sofie Hexeberg kom ut, og jeg leste hva de hadde ramset opp av diagnoser og plager som er knyttet til kosthold, hadde jeg det svart på hvitt.

Jeg tikket de fleste bokser; matvareintolerant, cøliaki (som i alle år ble diagnostisert som irritabel tarm), konsentrasjonsvansker, tidligere ufrivillig barnløshet, leddplager, energitap, svingende blodsukker, overvekt, psoriasis, eksem, uren hud og høyt kolesterol. Kanskje det aller verste var min psykiske helse som så ut til å svinge like fort som mitt blodsukker.

Vi mennesker er vanedyr og vi er tro til et system. Derfor går vi mange runder med oss selv, inntil vi lander på en plass der kroppen gir tilbakemeldinger på at vi har det godt.

Strikt keto ble løsningen

Jeg gikk mange runder, og har jeg gått på mange smell? Ja. De siste 10 årene orket ikke kroppen flere runder. Fra lavkarbo beveget jeg meg over i keto. Fra keto beveget jeg meg over i det som kan kalles strikt lavkarbo, der inntak av karbohydrater er tilnærmet lik 0. Og jeg har det fantastisk!

Så hva ligger bak alt dette? Og hvordan kan jeg, Omhelse, Hexeberg m.fl hjelpe de som ikke godtar at medisin er første valget. Jeg kunne skrevet en bok, og gjør det så enkelt jeg kan og henviser samtidig til mine ulike plattformer. Det enkle er ofte det beste.

Vi har komplekse individualiserte kropper. Det vi har til felles er at mye av vår kommunikasjon innad i kroppen er styrt av hormoner. De er budbringere i et genialt, men sårbart system fordi de opererer i samspill med hverandre.

Insulinets rolle

De fleste har hørt om hormonene østrogen, testosteron og kortisol. Det flere trenger å høre om er hormonet insulin. Et livsviktig hormon, men samtidig «root cause» til mange av de kroniske sykdommer vi står overfor i dag.

I boken «Why we get sick» av Ben Bikman, poengterer han at vi måler blodsukker hos legen, men man glemmer kanskje det viktigste, nemlig å måle fastende insulin.

Det livsnødvendig hormonet insulin, som produseres i takt med inntak av karbohydrater og stivelse hjelper kroppen til å holde et stabilt blodsukker. Produksjonen skjer i bukspyttkjertelen.

Vi kan se på Insulin som en nøkkel som fører glukose (sukker) fra blodet til cellene våre etter vi har spist mat. Det er i våre celler «kraftstasjonene» ligger. Disse lager vår energi som vi er helt avhengig av.

Problemet oppstår når det blir overproduksjon av insulin. Dette skjer når kroppen over lengre tid har måttet produsere mer insulin fordi vi har et kosthold med store mengder sukker og stivelse. Cellene blir «døvhørte», ved at reseptorene som binder insulin til dem, får dårligere funksjon i tillegg til å bli færre. Bukspyttkjertelen produserer da mer insulin. Så bra kan vi kanskje tenke, men nei. Da må vi vite hva høy insulinproduksjon fører til i kroppene våre.

Første svaret på dette, og det folk flest kjenner til er diabetes type 2. Når denne diagnosen er et faktum klarer ikke cellene lenger å ta inn nok sukker fra blodet så vi kan opprettholde et normalt blodsukker. Insulin roper høyere og høyere til cellene om å ta inn sukkeret, men det funker ikke.

Insulinnivået er da høyt, men det fungerer dårlig. Både blodsukker og insulinnivå i kroppen blir høyt. Lenge før vi blir diagnostisert med diabetes type 2 går vi rundt med insulinresistens, som enkelt fortalt er forstadiet til diabetes type 2. Det som er trist at insulinresistens sjelden blir fanget opp hos fastlegen.

Insulinresistens kan også bidra til PCOS, hjerte og karsykdom, alzheimers med mer. Listen er lang, og forhøyede nivåer av insulin er i dag en hoved årsake til mange kroniske sykdommer.

Så hva er løsningen? Å finne en balanse i hverdagen der du balanserer dine hormoner. Når det gjelder mat, er løsningen enkel i teori. I praksis er det oftere vanskeligere fordi vi er «vanedyr» og avhengige. Det er her man kan oppleve at man trenger litt veiledning, drahjelp og ikke minst tips til oppskrifter.

Å redusere inntak av mat med høyt innhold av sukker og stivelse, få i seg proteiner av god kvalitet, ikke være redd for fett og bli kjent med kroppens metthetssignaler gjør underverker for din kropp. Husk, kroppene våre er smarte, men vi må vekke de til liv så de kan sende deg signalene de er ment til å sende.

At vi har fagpersoner som Hexeberg, Gry Hammer, Marit Kolby og Omhelse, som står trygt og godt plantet, gjør at jeg gjør det samme. Jeg ønsker ikke å omvende noen som ikke vil det.

Jeg vil dele litt av min historie og min kunnskap så mennesker kan ta informative valg for sin egen helse. Jeg vil møte mennesker med respekt, og gi dem tilbake kanskje det viktigste av alt, evnen til å kjenne etter på egen kropp.