I den andre fasen utvikler barnet selvstendighet (autonomi) eller skam og tvil. Autonomifasen kalles også trassalderen.
Autonomifasen kjennetegnes av at barnet utfordrer omgivelsene, og forsøker å manipulere miljøet rundt seg. Barnet har i autonomifasen behov for å være selvstendig, og trosser ofte omgivelsene hvis det ikke får utfolde seg fritt.
Erik Erikson mener at barnet trenger rimelige grenser ved denne aktiviteten. Det er ikke alt barnet mestrer enda, og da er det best at omsorgspersonene setter grenser for barnet.
Skam
Fornuftig grensesetting kan spare barnet for opplevelser av tvil og skam. Skam beskrives av Erikson som en følelse av å være synlig når du helst vil være usynlig. For eksempel dersom barnet får kjeft.
Tvil
Tvil kaller Erikson for skammens bror. Manglende grenser kan føre barnet opp i situasjoner som det ikke mestrer, og det begynner da å tvile på seg selv. Voksne bør sette grenser som er fornuftige, for å unngå at barnet utvikler en nederlagsfølelse. Han sier videre at for strenge grenser vil gjøre at barnet begynner å tvile på seg selv og sine evner. Det utvikler en grunnleggende følelse av tvil.
Skam og tvil er uunngåelig
Det er viktig å huske på at skam og tvil er uunngåelig i enhver normal oppvekst. Det er heller ikke ønskelig eller mulig at barnet aldri skal oppleve skam eller tvil. Barnet må av og til krysse grenser for å forstå nødvendigheten av grensene.
Det beste for barnet er å vokse opp i et miljø der det får utforske verden innenfor rimelige grenser. Det er ifølge Erikson ikke mulig å si noe generelt om hva som er rimelige grenser. Dette vil variere fra miljø til miljø.
Neste side >>> Tredje fase: Initiativfasen (3/4 – 5/6 år)
