Personlighetsforstyrrelse er en form for utviklingsforstyrrelse som særlig rører interpersonlige forhold. Den påvirker følelser og impulskontroll, enten at det blir for mye eller for lite.
Personlighetsforstyrrelse utvikles fra barndommen
Personlighetsforstyrrelser regnes som mestringsstrategier som iverksettes på grunn av en mangeltilstand. En mangeltilstand som er skapt av utilstrekkelige ytre forhold. Grunnlaget for utvikling av tilstanden legges i barndommen.
Personlighetsforstyrrelser kjennetegnes av en sammensetning av medfødte egenskaper og sosial erfaring. Forstyrrelsene fortsetter inn i voksen alder i form av dypt forankrede og lite fleksible atferdsmønstre.
Det vil si at personen vil ha samme reaksjon i mange forskjellige sosiale og personlige situasjoner. Enten reaksjonen passer eller ikke. Vi sier at folk med denne diagnosen gjerne har et fastlåst reaksjonsmønster.
Personlighet er et sårt tema
Vi har alle våre spesielle karaktertrekk og væremåter. Disse er et uttrykk for vår livsstil og våre erfaringer i livet, og de er påvirket av våre omsorgspersoner og forbilder.
Vi kan kjenne oss igjen i mange karaktertrekk fra en personlighetsfortstyrret person. Det patologiske (sykdomslignende) ved personlighetsforstyrrelse er imidlertid måten karaktertrekkene fremtrer på, ikke nødvendigvis selve karaktertrekket i seg selv.
I en situasjon kunne en person uten personlighetsforstyrrelse for eksempel reagert med lett irritasjon, og gitt beskjed på en varsom og saklig måte at hun er uenig i den aktuelle saken. En person med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse kunne også ha reagert, men gjerne mye sterkere. For eksempel med eksplosivt sinne og aggresjon, eller gråt og sammenbrudd. Poenget er at det ikke er det faktum at personen reagerer som er det sykdomslignende, men måten denne reagerer på.
Trekkene må være fastlåste og klart avvikende fra den kultur man befinner seg i for å være patologiske (sykdomslignende) i psykiatrisk forstand. De er fastlåste og langt fra enkle å endre.
Tilstanden opptrer tydelig i samspill med andre, og andre vil derfor lett oppfatte personen som mer hjelpetrengende enn personen selv gjør. Ønske om behandling oppfattes gjerne som kritikk fordi man føler seg kritisert for hvem man er.
– Det er jo dette som gjør meg til den jeg er. De føler at noen kritiserer deres personlighet, og det er jo ikke så rart. Dette er et følsomt tema siden det berører så tett på personens identitet.
Personlighetsforandringer
En personlighetsforandring er i motsetning til personlighetsforstyrrelser noe som utvikler seg for voksne mennesker etter f.eks perioder med stress, overarbeid, hjerneskade/sykdom, psykiatrisk sykdom eller lignende.
Det er regnet at mellom 10-13 % av befolkningen har en personlighetsforstyrrelse, så det er relativt vanlig, og kombineres ofte med andre psykiske lidelser som angst og depresjon.
Symptomer
Personlighetsforstyrrelser kommer særlig til uttrykk i hvordan personen relaterer til andre mennesker. Disse personene har det ikke lett med å etablere og opprettholde tilfredsstillende og gode relasjoner med andre mennesker.
Mennesker med personlighetsforstyrrelse opplever ofte, men ikke alltid, ubehag og problemer i sosiale funksjoner. Mange ganger kan imidlertid ubehaget være sterkere for personer i omgivelsene enn for personen selv. De har ofte liten evne til å se hvordan de selv bidrar til eventuell konflikt.
Typiske symptomer oppsummert
- Vanskelig å regulere forholdet til andre
- Dårlig impulskontroll
- Vansker med å regulere egne følelser
Inndeling
Personlighetsforstyrrelser deles inn i tre hovedgrupper;
===>>> Neste side, eksentrisk type