Blodprøver foretas ved å tappe en liten mengde blod fra et menneske. Blodprøven analyseres så for konsentrasjon av forskjellige stoffer.
De fleste blodprøvene tas enten fra fingertuppen (kapillært fullblod) eller fra en vene i armen. Hos små barn vurderer man å ta blodprøver i fingeren, men dersom man trenger mer blod vil man ta prøven fra armen (venøst blod). Hos spebarn tar man gjerne prøven fra hælen til barnet.
Hvorfor tar man blodprøver
Blodet strømmer gjennom alle kroppens organer, der det leverer og «henter» med seg forskjellige stoffer, som proteiner, enzymer, næringsstoffer, oksygen, CO2 og så videre.
Ved sykdom i et organ vil man vha en blodprøve kunne se endringer i mengden stoffer som er forbundet med dette organet. Dersom man for eksempel finner forhøyet konsentrasjon av proteinet s-ALP, som finnes mye av i bein og lever, vil dette kunne gi mistanke om sykdom i bein eller lever.
Blodprøver er viktig for å diagnostisere enkelte sykdommer.
Diabetes
Diabetes er en vanlig sykdom som diagnostiseres med sikkerhet vha blodprøver.
Man kan si med sikkkerhet at en person har diabetes dersom man finner forhøyet blodsukker (glukose) i blodet over tid. Man tar da blodprøver og måler langtidsblodsukker (Hb1ac). Konsentrasjonen av dette forteller oss hvor mye glukose det i snitt har vært i blodet den siste tiden (ca 3-6 uker). Dersom dettte ligger over referansenivået for glukose, vil man få diagnosen diabetes.
På samme måte kan man måle andre stoffer i blodet for å se etter tegn på andre sykdommer. De fleste stoffene man måler finnes imidlertid i blodet til vanlig.
For å finne ut om blodprøver viser lavt eller for høyt nivå av et stoff, går man utifra standardiserte «referanseverdier«.
=== >>> Neste side, referanseverdier
