Hermeneutikk kalles ofte for fortolkningslære. Den handler om fortolkning og forståelse av tekster og fenomener, og om hva som er gode fremgangsmåter for å oppnå god forståelse og gyldige fortolkninger.
Hermenutikken var opprinnelig noe som ble brukt i religiøse og juridiske tekster. Bibeltolkning er et eksempel på det vi kaller for klassisk hermeneutikk.
Siden har man beveget seg fra den klassiske hermeneutikken og og utvidet begrepet til også å gjelde andre områder, som kunst, arkitektur, i sosiale sammenhenger og menneskelig handling.
Historisk handlet hermeneutikken om å tilegne seg kunnskap om den opprinnelige meningen i en tekst. Altså det å komme frem til en mest mulig korrekt tolkning. Dette kalles ofte for metodisk eller tradisjonell hermeneutikk.
Denne formen for hermeneutikk ble kritisert for å ikke ta hensyn til at mennesker er fortolkende og forstående vesener, og filosofisk hermeneutikk, som åpner for dette, vokste frem.
Den filosofiske hermeneutikken har forståelse som et grunntrekk ved mennesker. Den sier at vi er fortolkende og forstående vesener, og vi får et perspektivskifte fra epistemologi til ontologi.
Dybdehermeneutikk er en nyere retning, som videreutvikler tanker fra den filosofiske hermeneutikken. Her tas metodiske spørsmål opp på en ny måte. Man vektlegger at tekster er selvstendige produkter med en egen autonomi, som også kan tolkes uavhengig av forfatteren. Vi forstår nå tekst i en utvidet forstand, der alle fenomener inkluderes.
Kilder:
Thornquist, Vitenskapsfilosofi og vitenskapsteori – for helsefag, 2015 – kap.1 og 5
Jacobsen, Hvordan gjennomføre undersøkelser, 2016 – kap. 2
