Eksistensialisme er opptatt av at vi først og fremst er i verden. Den er mer interessert i værenspørsmålet enn i hva vi er. Å eksistere betyr å tre frem, å komme til syne. Vi trer frem og blir synlige for oss selv, som et unikt individ først.
Deretter kommer innholdet, som bestemmer hva vi er. Vår eksistens er en forutsetning for selvrefleksjon. Vi sanser først og fremst det umiddelbare rundt oss. Vi fornemmer, altså vi er til. Det er denne eksistensen som kommer først, deretter kommer tanken og essensen. Vi kan ikke tenke eksistensen. Vi er den.
Essens vs eksistensialisme
Hvem vi er kommer etter at vi er. Det er dette eksistensialisme kaller for det ytre, eller essensen. Essensen består av innholdet i hvem vi er, våre handlinger og egenskaper, våre tanker.
Det kan høres litt innviklet ut men det er ikke det. La oss se på et eksempel:
Vi går inn i forutbestemte roller i våre liv ikke sant? Vi er sykepleieren, ektemannen, læreren, sønnen etc. Det som definerer disse rollene kommer utenfra. Det kommer fra samfunnet og fra vårt samspill med andre. Vi er ikke født med dette. Vi er født med eksistensen, ikke med essensen. Eksistensen er det opprinnelige mens essensen er det uopprinnelige.
«Eksistensen kommer forut for essensen»
– Sartre
Hvorfor er dette viktig?
Mennesket kan fortape seg i essensen, i det ytre, det uopprinnelige. Dette tar da over for det som er det grunnleggende eksisterende. Vi mister da oss selv. Vi mister kontakten med væren. Eksistensialisme sier at angst, sjalusi, depresjon og meningsløshet er et uttrykk for å forsøke å beskytte seg mot dypere autentiske selv-opplevelser.
Pasienter har ofte klaget over at de blir styrt av andre. Dette kan være et autonomi-problem der klienten har mistet kontakt med det eksistensielle.
Men eksistensen muliggjør og frigjøring fra ytre definisjoner. Når vi har kontakt med den vi er, altså vår eksistens, har vi fri i forhold til essensen. Vi er da autentisk og ansvarlig. I motsatt fall fyller vi en rolle, vi defineres av ytre omstendigheter. Dette er et inautentisk liv. Vi forveksler da det å være med det å være noe bestemt, det ene eller det andre.
Når vi er ett med essensen er ikke selvrefleksjon mulig. Men når vi har kontakt med eksistensen har vi mulighet til å reflektere over innholdet, over rollene våre, over hvem vi er, og til å forandre og regulere oss. Vi eksisterer nemlig først. Nettopp dette faktumet gjør det mulig å reflektere over sin rolle.
Angst kan sette deg fri
Når noen flykter inn i essensen er det et forsøk på å døyve ubehag og uro. De omfavner essensen, men den gir ikke mennesket den behagelige ro det søker. Eksistensen vil da melde seg i form av uro, meningsløshet, følelse av tomhet og spesielt angst. Vi føler oss da fremmedgjorte og ikke hjemme i verden. I essensen føler vi oss aldri hjemme, fordi dette er den fortolkede verden. En uopprinnelige verden dannet fra det ytre.
Eksistensiell krise
Det er skummelt å konfrontere seg selv og å være i kontakt med eksistensen, derfor rømmer man inn i essensen som vi tror skaper trygghet, mening og forutsigbarhet. Å se essensen for det den er, er skremmende. Uten essensen føler vi at vi risikerer å være ingenting. En slik krise inkluderer gjerne dødsangst og angst for forandring. En eksistensiell krise. Men det er også en mulighet i krisen. En mulighet for å få et forhold til, og å reflektere over essensen. Mulighet for å se at rollen vi spiller er «uopprinnelig og uekte».
En eksistensiell krise gir mulighet for frihet og selverkjennelse. Men den kan også føre til en ytterligere innstramming og omfavnelse av essensen, noe som fører oss dypere inn i ulykken.
Angst er ikke kun negativt og patologisk
Angst er dermed ikke kun patologisk men gir mulighet for frigjøring og selvrealisering. Angsten kan være en veiviser. Sterk angst kan være lammende og ikke frigjørende, mens mild angst kan i større grad være frigjørende.
Eseensen er likevel en viktig del av helheten ved å være menneske. Den gjør det mulig å løse oppgaver, fordele oppgaver, og å leve i samvær med andre mennesker. Men vi er også eksisterende og må derfor forholde oss «autentisk» til essensen.
Det uopprinnelige
Eksistensialisme motsetter seg da det uekte, uopprinnelige og inautentiske (essensen), og sier at vi må ta utgangspunkt i vår indre væren når det gjelder identitet og væremåte. Vi skal ikke bare se ut mot andre for å å finne ut hvordan vi fyller vår rolle i livet. Vi må også ha en indre visshet i kontakt med vår indre væren. Våre handlinger må springe ut fra oss selv, ikke fra det ytre inautentiske og uopprinnelige.
Uopprinnelige forhold til andre mennesker
Når du er en ting blant ting, identifisert med essensen, er du avhengig av andre, av andres anerkjennelse, du er i konkurranse med andre og sammenligner deg med andre. Du får din grad av selvfølelse fra andre og får aldri nok anerkjennelse, som du er avhengig av. Man kan komme i situasjoner der man søker å nedverdige andre, for å gi seg selv mer verdi.
Reifisering
Schibbye bruker uttrykket reifisering for å beskrive hva som skjer når det ytre, uopprinnelige tar overhånd. Når vi reifiserer ser vi verden som oppdelt og fragmentert. Vi lar det uopprinnelige styre og blir opptatt av å vinne over andre, få anerkjennelse fra andre, å bli beundret. Reifisere betyr videre å tingliggjøre, å gjøre noe til ting. Vi ser da ikke verden som sammenhengende og helhetlig, men som oppdelt.
Vi ser da klienten ikke i samhandling med andre. En terapeut sier kanskje at klienten er en usikker person med tegn på sosial angst. Det han ikke ser er at terapeuten selv er en svært myndig person, som er den som skaper denne usikkerheten hos personen. I andre situasjoner er kanskje klienten rolig uten slike tegn.
Terapeuten deler da opp og klienten og sier at han er slik og slik, uavhengig av tid og kontekst. Sannheten er at klienten, som alle andre, påvirkes av det sosiale samspillet. Klienten er, som alle andre, ikke det ene eller det andre men i endring fra situasjon til situasjon. Når vi punktuerer og «fryser» klienten slik at han passer til en gitt definisjon uavhengig av tid og kontekst blir han uforanderlig og oppdelt, som om han var en ting. Han blir tingliggjort. Objektifisert.
Barnet som mister kontakten med seg selv
Dersom f.eks en mor setter betingelser til sitt barn om at «dersom du oppfører deg slik og slik» så oppnår du «slik og slik», vil barnet gjøre som hun får beskjed om, for å oppnå en gode. Men dersom dette blir normen over tid kan det føre til at selvoppfatningen til barnet er styrt av hva som til enhver tid fungerer i forhold til det ytre. Dermed mister han kontakt med sitt indre opplevelsessenter. Han kan miste kontakt med sin grunnleggende eksistens og bli fortapt i essensen. Eksistensialisme kan du lese mer om i Schibbye – Relasjoner.
