Salutogenese tillater oss kun å se mennesket på et kontinuum. Ved et salutogenesisk syn kaller vi ikke mennesker for pasienter, men personer. Patogenese handler om å se sykdom først og fremst, og ikke helheten.
Antonovsky hevder at hvis vi setter oss inn i en persons historie, istedetfor kun bakterien som forårsaker sykdommen, vil vi kunne lande på en mer dekkende diagnose.
Patogent perspektiv
Et patogent perspektiv betyr at man fokuserer på at mennesket er enten friskt eller sykt, og konsentrerer seg om konkrete sykdomsdiagnoser, eller forebygging av spesifikke sykdommer.
Salutogent perspektiv
Et salutogent perspektiv betyr at man istedet ser mennesket på et kontinuum med helse i en enden og uhelse i andre enden. Man omtaler da ikke personer som «friske», «syke» eller som «pasienter».
Ved salutogenese ser vi ikke kun bakterien, eller «pasienten», vi ser hele mennesket på et kontinuum.
En historie fra virkeligheten
Antonovsky forteller om sin egen erfaring: I 1982 underviste han i samtale teknikker på et sykehus i Israel.
En mor ble intervjuet av en student, hun var motvillig til å prate, kanskje fordi hun hadde 4 barn ventende hjemme, samt en 14 måneder liten jente med seg, og en baby på armen. Etterhvert fortalte hun at hun for fire måneder siden hadde mistet sin mann i krigen. Dette var ikke nytt, og forsvaret hadde allerede sørget for at hun var godt ivaretatt økonomisk med større bolig og økonomisk støtte til barnas utdanning osv. Med andre ord kan vi si at diagnosen var satt og «tilstrekkelig» hjelp var gitt.
Men studenten som intervjuet kvinnen, hadde studert samtaleteknikker, og Cassells teori om hvor viktig det er å danne seg et fullstendig bilde av en persons liv.
Etterhvert fortalte kvinnen at hun var blitt voldtatt av sin far når hun var barn, og at hun ble gravid som 16- åring. Hun hadde da ikke annet valg enn å gifte seg. Hun var blitt mye slått og ble omtalt som en fødemaskin av sin mann. Mannens død var egentlig det beste som hadde hendt henne.
At hun nå fikk økonomisk støtte og hjelp var absolutt nødvendig, men langt fra tilstrekkelig til at hun kunne finne styrke til å leve et anstendig liv etter alt hun hadde opplevd. Hun trengte selvsagt oppfølging på mange andre måter. En salutogen tilnærming gjør at man har større mulighet for å finne ut behovene til hele mennesket og ikke kun fokusere på sykdommen isolert sett. Uten å kartlegge en persons historie og behov, vil det ikke være mulig å gi dekkende behandling.
Mestring
Salutogenese handler om å fokusere på hva det er som holder oss friske, istedetfor patogenese, som handler om hva det er som fjerner sykdommen. Det salutogene perspektivet gjør også at vi løfter blikket opp og ser etter hvilke faktorer det er som gjør at personen beholder sin plass eller beveger seg mot helseenden av kontinuumet.
Kilder:
Antonovsky – Helsens mysterium (2014). Kap 1.
www.napha.no
===>>> Neste side. Opplevelse av sammenheng, en essensiell del av Salutogenese
